Filmdata Tittel: Los Muertos Original tittel: Los Muertos Regi: Lisandro Alonso Foto: Cobi Migliora Musikk: Catriel Vildolsola Manus: Lisandro Alonso Skuespillere: Argentino Vargas Produksjonsselskap: 4L Distribusjon: Filmoptimistene Språk: Spansk Nasjonalitet: Argentina Produksjonsår: 2004 Lengde: 1 t. 18 min. Bildeformat: 35 mm Lydformat: Dolby Digital Sensur: 18 år Premiere: 25.02.2005     Los Muertos Vi følger en middelaldrende mann som løslates fra fengsel og hans reise for å besøke sin datter. Dette er en reise i ordets riktige betydning. Vi beveger oss langsomt i landskapet og vi får rikelig anledning til å dvele ved det fysiske i reisen, enten det er på en humpete lasteplan eller i en holkete robåt nedover en doven flod. På en ultranaturalistisk tilnærmingsmåte får vi et uhyggelig nært og intimt forhold til vår venn. På tross av det ekstremt intime blir vi ikke kjent med hovedpersonen. Det er som om at han ikke vet at vi er der, at vi sitter og ser - han forestiller seg ikke. Du må snu deg bort for ikke å være til stede når han slakter en geit, samler honning, har sex, er til frisøren eller kjøper en kjole til datteren. Alt er skildret med den samme direkte usensurerte og råe ortellerstilen. Vi ser alt, men de vi ser på vet ikke at de er med i en fiksjon. Det er sjelden filmverdenen opplever et slikt helstøpt formmessig konsekvent meta-verk. Her ligger også noe av filmens magi. Vi investerer tid i vår deltagelse i reisen og denne reisen blir et tidshull. Vi begynner å vente på møtet med datteren som vil komme mot slutten. Vi begynner investere, vi begynner å håpe -fordi vi begynner å bli kjent med denne mannen, selv m han ikke gir noe av seg selv til oss. Magien ligger i gåten knyttet til reisens formål. Vi vet ikke hvorfor han reiser eller hva som er skjedd forut for reisen og vil vi få vite det? Salige er de tålmodige. Også tittelen er en gåte i seg selv - henviser den til forhistorien, eller peker den mot det som skjer etter at kameraet er avslått? Hvem er de døde? Den neorealsitiske teoretikeren Cesare Zavattini sa en gang at den optimale filmen vil være om en mann som bare sitter på en benk. Det skjer litt mer på vår venns reise, som nevnt ovenfor. Men Zavattini ville ha elsket Lisandro Alonso. Neorealismen er gjenfødt! Lisandro Alonso sjokkerte en hel internasjonal filmbransje med sitt kompromissløse debutverk LA LIBERTAD i 2001. Filmen hans var den det ble snakket om, og de fleste var rystet over at en slik film var med i et konkurranseprogram i Cannes. Dette er nemlig ren naturalisme. Dette er virkeligheten - det er ikke fiksjon - og er det nå egentlig film? "Los Muertos" er Alonsos film nummer to, men den skapte ikke like mye blest i Cannes i 2004. Men er det fordi Lisandro er blitt mindre kompromissløs? NEI - vi har fremdeles å gjøre med en av de mest kompromissløse samtidige filmskapere i global sammenheng.